– Det jeg egentlig husker mest, var den rare følelsen vi hadde 7. mai, forteller Gerdhild Liland (95).
– Vi gikk rundt og visste ikke om det var fred eller krig. Det var en skrekk som lå bak oss. Vi hadde jo hørt hvordan det gikk i Finnmark; så vi var jo ikke hundre prosent sikre på at tyskerne ikke ville finne på noe stygt for oss også, men vi var heldig her.
Da krigen brøt ut var hun ti år gammel og bodde rett ved Rothaugen skole. Den ble raskt okkupert av tyskerne, og i krigsårene gikk hun derfor på skole andre steder i byen. De levde tett på fienden, men forteller at hverdagslivet ellers gikk ganske normalt. I vennegjengen, som kalte seg Mulegjengen, fant hun sin tilkomne mann, som 13 ½- åring.
– Vi protesterte på vårt vis, blant annet med å strikke røde sjal. Ellers var vi mer redde for Hirdungdommen enn tyskerne, forteller hun.
Tusenvis i opptog
Den spreke damen husker godt frigjøringen. De begynte å se norske flagg 7. mai. Noen trodde på freden, andre ikke. Det var en rar følelse, sier Liland.
– Til slutt ba min far meg om å gå opp til en viss adresse i Gutenbergsveien. Hvis de flagget der, stemte det nok, forteller hun.
Da freden var et faktum, samlet Mulegjengen seg. De var 18-20 ungdommer.
– Vi hadde vært hjemme og gravd i hop forskjellige ting. Remedier fra buekorpsene som hadde ligget under krigen, forskjellige trommer, og en hadde funnet en gammel tropehjelm. Jeg tok på meg bunaden, og så startet vi en prosesjon fra Mulebanen. På vei mot byen hang flere og flere seg på. Jeg tror ikke jeg lyver når jeg sier vi hadde over 1000 mennesker som gikk i toget bak oss. Hver gang vi krysset et annet tog, var det noen som ropte noen andre over. Det var så mye folk i byen, det var full jubalong, forteller hun.
– Et under at det gikk godt
Hun forteller om en dag som kan sammenliknes med 17. mai. Glede overalt, alle kjenner alle. Men det var også mye annet som hendte. Ved nazihuset i Christian Michelsensgate hadde noen klatret opp. Nazieffekter og NS-dokumenter ble brent på gaten.
– Hver gang en bokstav deiset i bakken var det full jubel. Men det var et under at ingen ble skadet, sier hun.
Et annet minne som har brent seg fast, er tyskerjentene, som ble skamklippet mens de ble kjørt rundt på åpne lasteplan.
– Til spott og spe. Til å begynne med synes vi de bare hadde godt av det. Vi hadde ikke bedre vett. Men senere har jeg funnet ut at den behandlingen de fikk, ikke var en rettstat verdig.
For Gerdhild stoppet festingen brått.
– Jeg hadde jo strøket på dør med vennene mine tidlig på dagen. Da jeg rundet et hjørne ved F.G. Amundsen på Bryggen, ble jeg grepet i nakken av min far. De hadde naturligvis vært engstelige for meg. Hvordan han klarte å finne meg i det folkehavet, skjønner jeg fremdeles ikke, smiler hun.
LES MER OG SE FLERE BILDER FRA 8. MAI I 1945:
Byarkivet forteller: Frihetsdagene i 1945 - Bergen feiret begivenheten i en orgie av lys
8. MAI I DAG:
Slik markerer vi frigjørings-og veterandagen 8. mai
Fridtjov fikk ikke lov til å gå til byen
Fridtjov Irgens (90) var ti år da freden kom. Han er vokst opp på Kalfaret, og feiret dagen hjemme med familien.
– Vi fikk streng beskjed om å ikke dra til byen, det var for farlig. Det som gjorde sterkest inntrykk på oss, var at foreldrene våre gråt og klamret seg til hverandre. Det var litt av en seanse å se på. Vi undret oss hvorfor de gråt når de skulle være glade, forteller han.
Under krigsutbruddet ble familien evakuert til landstedet sitt på Os, hvor de tilbrakte mye av krigsårene. Selve 9. april var det krigsepisoder med skyting rundt på øyene i Os, og mange av de fastboende søkte sikker tilflukt på øyen der landstedet ligger. Det gjorde sterkt inntrykk på femåringen. Selv om han var ung, husker Irgens godt flere episoder fra krigen. Særlig eksplosjonen på Vågen og bombingen av Holen skole.
– Det var ofte flyalarm, og vi var instruert til å gå til det mørkeste rommet i kjelleren. Vi hørte skudd og eksplosjoner, særlig når britiske og amerikanske rekognoseringsfly ble forsøkt skutt ned. Etterpå plukket vi splinter, sier han.
Under krigen gikk han på Nygård skole. Deler av bygningen ble brukt som garasje for tyske krigskjøretøy. Nygård var også erstatningsskole for Møhlenpris, som var okkupert. Det siste året var alle skoler stengt, da var det brevskole.
Faren var lektor på Tanks skole, og som tysk- og historielærer var han svært opptatt av krigen. De snakket mye om det hjemme, sier han. Irgens forteller at ungene lekte krigsoperasjoner i hagen i dagene før 8. mai. De spilte at allierte kom og tok tyskerne. Så var freden et faktum.
KUNST I BYROMMENE: Kunst i Bergen: Minner om mot
Flagget funnet frem
Da 17. mai kom, fikk de lov til å dra til byen for å delta på feiringen.
– Jeg husker det som en fantastisk opplevelse. Vi hadde aldri sett noe slikt før. Det var da vi egentlig skjønte hvor viktig dette var, forteller han.
Senere på våren feiret de freden på landstedet. Flaggstangen ble reist opp igjen og flagget funnet frem fra sitt gjemmested. De gikk i prosesjon med eldre slektninger rundt på øyen, og det ble holdt tale for dagen. Landstedet er fremdeles i familiens eie.
– Vi er der hele tiden og da heiser vi flagget. Nå har vi et stort, nytt flagg som vi bruker, forteller Irgens.
Både sorg og glede for Reidar
På Engen aktivitetssenter lufter Reidar Johan Nielsen (92) de norske flaggene. For ham var 8. mai 1945 en veldig motsetningsfull dag.
– Den dagen døde min søster Gerd. Hun var 20 år og hadde problemer med lungene. Så for oss var dagen preget av stor sorg, samtidig som hele byen jublet og feiret, forteller han.
– Det var jo en fenomenal samling over hele byen. Det kjørte lastebiler rundt med flagg og folk på lasteplanet. Det var så stor stemning, forteller Nielsen, som er oppvokst på Nøstet.
Han husker også godt 9. april:
– Det kom jo brått på. Da jeg sto opp om morgenen og skulle på skolen, sto det tyske soldater som vakt i gatene. De sto på hvert eneste hjørne, sier Nielsen.
Han var innom både Nordnes, Nygård, Christi Krybbe og Dragefjellet skole under krigen. En etter en ble de overtatt av tyskerne. Han bodde også delvis hos slektninger på Osterøy. Onkelen ble tatt til fange og sendt til Grini. Han hadde gjemt våpen for de som kriget oppe i fjellene under gulerøttene på låven, men ble angitt. Nielsen forteller at de godt visste hvem de skulle passe seg for.
– Vi hadde en i Skottegaten som var nazist. Det gikk tyskere inn og ut der. Da freden kom, kom han ut i heimevernsuniform. Han hadde rett og slett vært agent, forteller 92-åringen.
Under krigen var idrett forbudt, så noe av det første han gjorde da freden kom, var å spille fotball.
– Jeg gikk inn i sportsklubben Viggo, og der har jeg vært med opp igjennom årene. Fremdeles er vi en gjeng derfra som treffes.