Okkupasjonen i 1940 førte blant annet med seg reduksjon i import av nytelsesmidler, og 1. juli 1942 trådte tobakksrasjoneringen i kraft i Norge.
En undersøkelse fra Statens Tobakk skaderåd viser at hver nordmann røykte i gjennomsnitt 1 058,4 gram tobakk (røyketobakk og sigaretter) per år i perioden 1935-1940. For krigsårene 1940-1945 sank gjennomsnittet til 720,8 gram. Forbruket varierte imidlertid i løpet av okkupasjonen, og ble stadig mindre jo lengre rasjoneringen varte. Behovet for tobakk var likevel sterkt i befolkningen, og resulterte i at dyrking av tobakk ble en vanlig og viktig aktivitet under krigen.
Rasjoneringsreglene fastsatte at menn over 18 år og kvinner over 21 år kunne få utdelt tobakkskort dersom de fikk attest fra en tobakksforhandler på at de regelmessig hadde brukt tobakk tidligere. Kvinners kvote var halvparten så stor som menns.
Fra 1. juli 1943 ble faste rasjoner innført, to sigaretter per dag for menn og en for kvinner. Denne rasjonen ble igjen halvert i mars 1944. Rasjoneringen varte helt frem til februar 1946.
Det ble gitt dispensasjoner til yrkesgrupper som hadde en spesiell betydning for den tyske okkupasjonsmakten, som tyske sivile og militære myndigheter, sjøfolk, arbeidere på tyske anlegg og Arbeidstjenestens avdelinger. Fiskere, hirdskoler, beredskapsavdelingene, Waffen SS-avdelinger og Den norske legion fikk dessuten tilleggsrasjoner.
Dyrking av tobakk
Røykerne kunne supplere rasjonene ved å dyrke tobakk selv. Det hadde blitt dyrket tobakk i Norge før. På Vestlandet er det først og fremst rundt Lustrafjorden det opp gjennom historien har blitt dyrket tobakk på grunn av det tørre og milde sommerklimaet. Helt fra 1600-tallet ble det avlet tobakksplanter der, med en mer omfattende industri fra 1880-årene og frem til 1. verdenskrig.
Under krigen ble kvoter på areal for dyrking av tobakk regnet ut i fra antall voksne menn i husstanden. Reglene var at man skulle søke myndighetene om tillatelse til å dyrke tobakk, men dette ble bare til en viss grad praktisert.
Å være i besittelse av tobakk kunne være like viktig for ikke-røykere. På byttemarkedet fikk man nemlig alt for tobakk så vel som for brennevin og flesk. Ekte importert tobakk ga naturligvis størst utbytte, men også hjemmeavlet var av stor verdi.
Privatpersoner uten kvotetildeling dyrket tobakken i vinduskarmer, hager og på åkerlapper. Lag for tobakksdyrking ble dannet på arbeidsplasser, og bedrifter stilte gjerne areal til disposisjon for dyrking og tørking. Det finnes likevel lite dokumentasjon vedrørende nettopp denne typen tobakksdyrking.
Under gjennomgang av Bergens Havnevesens arkiv dukket det derimot opp en mappe merket “Sporveiens Tobakkslag”. Hvordan denne mappen hadde havnet blant havnevesenets dokumenter vites ikke. Innholdet i mappen forteller en historie om hele prosessen med tobakksavling for et tobakkslag.
Sporveiens Tobakkslag
Det eldste dokumentet i mappen er en “bekjentgjørelse”. Dokumentet er undertegnet med “Utvalg”. Tre udaterte tegningslister og en medlemsliste merket “Sporveiens 28/2 1944” finnes blant dokumentene.
Den 9. februar ble et nytt skriv distribuert til de ansatte. Her spesifiseres betingelser og forpliktelser for medlemmene av laget. Det skulle benyttes fagfolk ved valg av planteart, planting og dyrking. Hver plante, fremavlet og tørket, ville koste omlag en krone.
Fra 25. februar skulle kassereren ved Sporveien trekke ti kroner av lønna til hver deltaker. Medlemmer som ikke var ansatt ved Sporveien kunne betale inn sin andel siste fredag i måneden mellom klokken 19 og 20 til kassereren. Først når trekket i lønn var iverksatt var medlemskapet bindende. Dette skulle danne en økonomisk sikkerhet for laget og pengene skulle disponeres av utvalget, som etter inn høsting ville legge frem sitt regnskap.
I et brev datert 18. februar opplyses det at tobakkslaget hadde 210 medlemmer. Vi får også vite mer om lagets økonomiske situasjon. Tobakkslaget hadde fått 10 000 kroner til forskuttering av laget, ukjent av hvem, en sum man ikke trodde at det ble bruk for i og med at hvert medlem ble trukket ti kroner per måned i fem måneder. Dette utgjorde i seg selv 9 000 kroner på det tidspunkt plantene skulle settes - i juni.
Forfatteren bak brevet var R. Lorentzen, som åpenbart stod i spissen for laget. Han skrev at han dagen etter, 19. februar, skulle dra til Norheimsund for å forhandle med herredsgartneren om dyrking av tobakk. Lorentzen skulle også sette opp kontrakter med interesserte gårdbrukere om leie av jord og sørge for at gartnere i Øystese skaffet tobakksplanter. Mottakeren av brevet var herr ingeniør Magnus Fantoft, medlem av Tobakkslaget Strømgaten 10/Bygningssjefens kontors Tobakkslag. Lorentzen skrev at Sporveiens Tobakkslag hadde skaffet seg tre dyrkingsfelt i Norheimsund, og ville overlate ett av dem til tobakkslaget.
Kontrakter inngås
Neste dokument er en kontrakt mellom gartner Johannes Mo i Norheimsund og Sporveiens Tobakkslag, skrevet 24. februar 1944. Gartneren forpliktet seg til å levere 20 000 tobakkplanter i jordpotter mot slutten av mai eller begynnelsen av juni. Plantene skulle være av typene Portorico, Havanna og Spennis, 1/3 av hver sort. Leveringsprisen per plante var fastsatt til tretti øre. Det utgjorde et total beløp på 6 000 kroner.
Videre forpliktet gartneren seg til utplanting på friland, 12 000 planter på leid areal (rundt fire mål) hos jordbruker Lars Nesthus, og 8 000 planter på et tre mål stort areal Mo eide. Bearbeidelse av jorden, gjødsling og fresing, skulle Mo utføre for 300 kroner.
Tobakkslaget skulle selv få tak i og levere gjødsel. Når tobakken var plantet skulle Mo påta seg tilsyn, luking, vanning, avtopping av blomster og sideskudd, og beskyttelse mot snegler og insekt, for 600 kroner per måned i månedene juni, juli, august og september.
Moe skulle stå for innhøstingen og valg av tidspunkt for den. Det skulle derimot ikke skjæres mer enn det som kunne fraktes til byen med bil per dag.
Tobakkslaget satte 2 000 kroner som garantibeløp for Mo. Beløpet stod i Vestlandsbanken fra 1. mars 1944, og ble frigitt for Mo så snart Næringsdepartementet hadde godkjent plantefeltet.
Flere tobakkslag
Som vi kunne lese av brevet datert 18. februar eksisterte det et lag kalt Tobakkslaget Strømgaten 10 eller Bygningssjefens kontors Tobakkslag. Sporveiens Tobakkslag bestod egentlig av tre ulike tobakkslag som ble slått sammen, Brannkorpsets Tobakkslag, Bygningssjefens kontors Tobakkslag/ Strømgaten 10 og Sporveiens Tobakkslag. De to førstnevnte lagene betalte seg inn i Sporveiens Tobakkslag, som beholdt navnet.
Den skrevne avtalen, undertegnet 2. mars 1944, viser at styret fra da av ble satt sammen av medlemmer fra samtlige tre lag. Her ble også datoer for innbetalingene spesifisert. Fra 2. mars finnes det et omkostningsoverslag for lagets tobakksdyrking, som til sammen er på knappe 15 820 kroner, noe som utgjør 79 øre per plante.
Tobakkstørk i gymsalen
Den 5. september kom et nytt skriv til medlemmene av laget: «Innhøstingen av tobakksplantene er begynt. Man har med velvillig imøtekommenhet fra Brandvesenet fått disponere gymnastikksalen i Årstad Brandstasjon, hvor tobakksbladene vil bli tørket i 4 partier. Man regner med at der vil medgå ca. 2 – 3 uker til hver tørk.»
Mowinckels tobakksfabrikk skulle bistå under tørkingen. Deretter skulle tobakken sendes direkte til fabrikken, der fermenteringen skulle skje. I slutten av oktober ville medlemmene få utlevert den første fjerdedelen av tobakken i 50 grams pakninger. Resten skulle bli utdelt med omlag en måneds mellomrom.
Medlemmene måtte betale kroner 1,40 per pakke ved utlevering. Maksimalprisen for fabrikkfremstilling av tobakken var satt av Prisdirektoratet. Dersom noen ønsket sin andel utlevert i tørre blader, ville disse bli levert i slutten av november. Tegningslister var lagt ut for å få oversikt over hvem som ønsket hva, det vil si ferdig fermentert eller tørre blader. Den videre behandling av tobakken skulle skje ved medlemmenes egen regning og risiko.
Kildene
Det har ikke lyktes å finne dokumenter om Sporveiens Tobakkslag i andre arkiver. Kontrakten mellom tobakkslaget og gartner Johannes Mo har et forbehold om at Næringsdepartementet godkjente plantefeltet. Det skal altså ha eksistert en søknad fra Sporveiens Tobakkslag i arkivet etter Næringsdepartementet.
Marie Skutlaberg, født Nesthus, forteller at det var hennes far, gårdbruker Lars Nesthus, som leide ut jord til tobakkslaget. Den gang var hun en liten jente på fem år, men husker synet og lukten av lastebilene med dokagger som kom kjørende fra Bergen med gjødsel. I et album har hun foto fra selve dyrkingen.
Etter frigjøringen 8. mai 1945 endret mye seg. Med allierte soldater som kom til landet og med hjemvendte nordmenn, kom også sigaretter. Men det er en annen historie.
Opplysningene er hentet fra:
- Arkivet etter Sporveiens Tobakkslag
- Motstandsarkivet
- 4. rådmann/Bygningssjefens kontor
- Marie Skutlabergs privatarkiv/foto
- Samtaler med Marie Skutlaberg (Norheimsund), Hjalmar Stuve (Øystese) og Rolf Tofte (Bergen)
Litteratur:
- Hjeltnes, Guri (1986). Hverdagsliv, Norge i Krig bind 5
- Sivle, Per (1957). Skrifter.
- NRK Sogn og Fjordane: http://nrk.no/sfj/leksikon
- Riksarkivets nettsider: www.arkivverket.no
Tekst: Åsta Vadset
Artikkelen har tidligere vært publisert i heftet “Fra gutteklubb til kvinnesak” i 2009.