Et møte i 1972.
Vedtakelsen av verdensarvkonvensjonen i 1972 av UNESCO.
Bilde: UNESCO.

UNESCO OG VERDENSARVKONVENSJON

Det som gjør konseptet med verdensarv eksepsjonelt, er dets universelle anvendelse. Verdensarvsteder tilhører alle verdens folk, uavhengig av territoriet de befinner seg på.

 

UNESCO

Som en følge av krisen i verden etter 2. verdenskrig ble FN (United Nations) etablert som en internasjonal organisasjon for å skape grunnlag for varig fred og rettferdighet i verden. UNESCO ble så etablert i 1946, med mandat å bidra til fred og sikkerhet ved å fremme samarbeid mellom nasjoner innenfor fagområdene utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon. 

 

VERDENSARVKONVENSJONEN

Som en av UNESCOS viktigste avtaler mellom medlemslandene ble konvensjonen for vern av verdens kultur- og naturarv (the World Heritage Convention) vedtatt i 1972. Bakgrunnen for konvensjonen var et økende press mot kulturminner og naturområder i form av krig, naturkatastrofer, forurensning, turisme og forfall. Ved å skrive under på konvensjonen forplikter hvert enkelt land seg til å ta vare på både sine egne verdensarvsteder og resten av sin nasjonale kultur- og naturarv. Verdensarvkonvensjonen definerer hva som skal regnes som en del av verdensarven. 

Av alle internasjonale miljøvernkonvensjoner er Verdensarvkonvensjonen den som har størst utbredelse i verden. Per oktober 2024 har 196 statsparter ratifisert Verdensarvkonvensjonen. 

Logoer.

VERDENSARVLISTEN 

Med formålet å ta vare på alle verdens unike natur- og kultursteder, ble Verdensarvlisten etablert.  UNESCO’s verdensarvliste er en liste over verdens kulturminner og naturområder med fremstående universell verdi.  

Per 2024 er det 1223 innskrevede steder på listen, derav 952 kulturarvsteder, 231 naturavsteder og 40 steder der både natur og kultur er del av de universelle verdiene. Listen øker med 20-40 steder hvert år. I Norge er i dag (2025) åtte steder innskrevet på verdensarvlisten.

Oppfølgingen av et verdensarvsted krever vedvarende innsats og prioritering lokalt, regionalt og nasjonalt for å sikre at den høythengende internasjonale statusen bevares. Gjennom overvåkning og ettersyn følger Unesco nøye med utviklingen, og nøler ikke med å reagere dersom det er tvil om verdiene som ga status blir tatt godt vare på. Unesco kan gripe inn og gi vertslandet pålegg om å iverksette ytterligere tiltak for å bevare verdensarvverdiene. I 2024 sto 56 steder i fare for å miste statusen på grunn av store trusler mot verneverdiene. Så langt er tre steder strøket fra verdensarvlisten.

Trykk her for å se hele verdensarvlisten. OBS.: ekstern lenke på engelsk.