En uke på leirskole blir litt som en boble. Vi svever inni. Fra det ene til det andre. Tiden glemmer vi fort. Mobilen som var en bekymring i forkant, blir veldig ofte en parentes. De små øyeblikkene lurer bak hver eneste stein.
Fridalen har vært på besøk hos oss denne uken. Været har nok en uke hatt litt dårlig humør. Det er litt rart. Juni har begynt å bli moden, men sommeren har vi knapt skimtet. Elevene har ikke latt det være noen brems. Humøret har vært helt enestående, og motbakker i voksent regnvær har blitt taklet som det skulle være en lek. Hvis Norge spiller slik i verdensmesterskapet blir det gull.
Uken ble avsluttet med lunsj og kirkebesøk der Fru Haugarvoll som vanlig fikk noe å tenke på. Undervisningen på turdagene tirsdag og torsdag har blitt fylt med ekspertise om hvordan et økosystem henger sammen, og hvordan Hålandsdalen spilte en hemmelig rolle i frigjøringen av Norge under andre verdenskrig.
Tiden. For en dyrebar ting. Det dyreste du kan gi til noen. Fineste. Livet handler kanskje litt om å erfare forskjeller på hvordan du bruker den. Det er noe man kanskje blir bedre på jo lengre man lever. Får nesten håpe det hvertfall.
Til elever og lærere på Fridalen, tusen takk for en nydelig uke.
På gjensyn!